Vi går og frykter, og tror, at det grønne skiftet medfører fotformsko og lerretsjakker, og sant og si kan man havne litt på skråplanet hvis man ser potensial for sirkulærøkonomi i alt. Det kan bli mye rot og skrot overalt, og tiden strekker ikke til for å fullføre, eller gjennomføre, alle potensielle prosjekter vi har satt oss fore innenfor sirkulærøkonomiens kreative mulighetsrom.
Før du vet ordet av det har idéene satt tiden på prøve - det er nemlig en sannhet at det går fort å få en idé, men å manifestere den i verden, er underlagt lover med større treghet. Det er fort gjort å komme i knipe med et prosjekt, så det blir vanskelig å fullføre. For eksempel når du har vært på møbeltapetsererkurs, og så har skruene til stolryggen forsvunnet underveis. Så står du der da, med en stol som du ikke kan sitte i; mye arbeid er lagt ned, og du vet ikke om du noen gang kommer i mål. Stolen er i flere atskilte deler, som ikke kan samles i en helhet, som en flott metafor på det grønne skiftet - midt i stuen min - i like uferdig utgave som det fremstår i næringslivet og politikken. Det er mange fagre ord, og store vyer, men vi vet liksom ikke helt hvordan vi skal gripe det an, når alt må lønne seg økonomisk.
Og det grønne skiftet gjør muligvis ikke det?
For i bunn og grunn handler det grønne skiftet kanskje om at vi i større grad må handle lokalt, og bytte grønnsaker og andre varer oss i mellom? Hvordan lage lønnsomme forretningsmodeller på bakgrunn av reparasjons- og delingsøkonomi?
Og når universet tilsynelatende fortsetter å øse av sin overflod, er det lett at det grønne skiftet kommer helt i bakgrunnen.
Dette skjedde for meg. Hele sommerferien, og vel så det, sto den grønne velourstolen og godgjorde seg hjemme i stuen, i atskilte deler, og lurte på om den noen gang ville bli noe mer enn et påbegynt, havarert prosjekt.
Selv var jeg på farten i et land like i nærheten, som ligger i forkant av oss med det meste, også med sine mange og flotte gjenbruksbutikker, som holder høy standard. Rent og velassortert må det være, når man skal finne nye eiere til allerede brukte gjenstander.
Det grønne skiftet, med sine sirkulære forbruksmønstre og jordnære verdier, står muligvis i kontrast til mitt skjulte alter ego, den glamourøse divaen? Jeg har i alle fall i mange år hatt en visjon om å eie en dyprød velourstol. En slags dronningstol.
Og en vakker dag manifesterte den seg rett foran meg! Dette inntraff i en Røde Kors gjenbrugsbutikk, i en liten landsby i Danmark. Stolen kostet hundreoghalvtreds danske kroner, og jeg vet ikke om det var stolen eller meg som skinte mest på veien hjem.
En dag var ferien med ett over, slik ferier har det med å være. Det måtte tas grep.
Og med det ble den grønne velourstolen tryllet ferdig, som ved et mirakel. Eller kanskje ferien bare hadde gjort godt, så det var mulig å ta tak i problemstillingen med nye øyne og friskt mot?
Forbyttede skruer, som egentlig tilhørte et annet stolprosjekt, men der hele stolen var sporløst vekk, gjorde susen; med ett satt stolryggen festet i stolrammen.
Skjebnen ville det altså slik at jeg plutselig hadde to velourstoler; en grønn kongestol og en rød dronningstol.
Og under kan du se konge- og dronningsuiten, akkopagnert av en gammel melkeflaske, som gjør susen som vannkaraffel.
Så nå tror jeg, naturlig nok, ikke lenger at det grønne skiftet kun handler om å spille mer på lag med naturen.
Jeg tror også det kan medføre at Jørgen Hattemaker plutselig får det like fint hjemme som Skipsreder Fredriksen.
Og da er det vel ikke så rart at det grønne skiftet lar vente på seg!?
